I museumeverda har vi kulturhistoriske museum og naturhistoriske museum. Dei skildrar det som er menneskeskapt eller naturgitt kvar for seg. No har vi klima- og naturkrise og ein planet i endring på grunn av menneskeleg aktivitet. Opplysingstida sitt idegrunnlag om eit slikt skilje er difor overmogent til å gå etter i saumane, også i musea.
– Skiljet er kanskje medverkande til den situasjonen vi står i. Vi har distansert oss frå naturen. Det skaper ein viss måte å forhalda seg til den på. Ein påstand er at musea har vore sentrale i å vise fram, oppretthalde, reprodusere dette skiljet. Når vi også har delt inn musea slik, gjer det oss ikkje berre til nøytrale vidareformidlarar, vi har vore med å skape motsetnaden. Det må vi sjå kritisk på, seier Thomas Walle, direktør for forsking og bevaring ved Musea i Sogn og Fjordane.
Seks millionar frå forskingsrådet
Nyleg fekk Musea i Sogn og Fjordane, Museum Vest, Hardanger og Voss museum og Universitetet i Bergen sitt institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitskap tildelt seks millionar kroner frå Norges forskningsråd for å forske på dette temaet. Eller - "Museets natur: Om sammenvevingen av natur og kultur i museer", som prosjektet heiter.
Det er eit treårig prosjekt som vil vere viktig for å løfte forskinga i musea. Det skal finansiere eit doktorgradsstipendiat (som gjerne kan rekrutterast frå eitt av musea) i tillegg vil deltakarane publisere minst fem vitskapelege artiklar. Dessutan vert det samarbeid gjennom seminar og konferansar, for å nemne noko.
Her er nokon av tilnærmingane:
Grave i korleis skiljet kjem til uttrykk i musea våre, men også om det er museumsformer hjå oss som tenkjer meir integrert, som kystmusea. Der verkar det på meg som om at den økologiske bevisstheita er større.
Eit anna fenomen som følgjer av dette, er forståinga av tid, temporalitet. Grunnlaget for steinen i Kvernsteinsparken reknast i geologisk tid på mange hundre millionar år, men utvinninga av Kvernstein byrja for 1200 år sidan. No gror kulturlandskapet att. Plast har vi hatt eit par generasjonar, men restane vil vi finne att om 100 000 år.
Så vil ein sjå nærare på verkelegheitsforståinga vår, ontologien. Vi tek for gitt at verda er delt mellom natur og kultur, medan andre kulturar tenker annleis om det. Enkelte urfolk kan til dømes meine at steinar og tre har sjel, og fleire folk i dag ønskjer å utfordre skiljet vi har mellom dyr og menneske. Som handverkarar går ein på eit vis inn i ei samtale med eit tre som kan få betydning for sluttproduktet. Ein som restaurerer Tystadstabburet (øvste bilete) må også ta omsyn til korleis treet vil fungere, det har også har ei form for intensjon.
Forskjell mellom musea i Vestland
Når det gjeld konkret forsking, vurderer Walle å sjå nærare på korleis skiljet mellom natur og kultur handterast og formidlast på ulike typar museum, til dømes Kvernsteinsparken, Havråtunet eller Lyngheisenteret, men dette er ikkje endeleg avklart.
Natur-kultur-skiljet vil også vere relevant for anna forsking i musea, om pelsdyr ved Nordfjord Folkemuseum, klima og miljøbevisstheit på Kystmuseet i Sogn og Fjordane, kulturlandskap ved De Heibergske Samlinger – Sogn Folkemuseum. Ei naturleg vidareføring av forskinga vil ein forhåpentleg sjå att i formidling og utstillingar i framtida.